Correns, en landsby i Frankeriket

Fra det nære i Sogndag, dro friluftlivsstudentene til det fjerne i Frankeriket. Der vi bodde i en liten landsby og fikk opplev kulturen deres gjennom opplevelser og klatring.

Foto: Turister på den økologiske vingården Domaine Des Aspras

Correns ligger i Provence Verte som igjen ligger i departementet Du Var. Provence Verte består av 37 små landsbyer, som ligger i det sydøstlige Frankeriket (Bugada, 2010). Norge er delt opp i tre nivåer (land, fylke og kommuner) mens Frankeriket er delt opp i hele åtte nivåer. Husene i Correns er bygget med tanke på klimaet, da steinveggene holder varmen ute om vinteren og isolerer for de kalde vindene om vinteren (denstoredanske.dk, 2014). Husene har tykke steinvegger og sjarmerende små vinduer med skodder. 

Foto: Et av dyrkeområdene til vingården

I Correns så er det stort fokus på økologisk landbruk, og landsbyen var den første i Frankeriket som kalte seg "village bio". Dette fordi landsbyen nesten har 100% organisk landbruk, med dyrking av  blandt annet oliven, grønsaker og vindruer. Dette har ført til at landsbyen på 15 år omtrent har dobblet inbyggertallet. Vindrueprodusentene var de første som gikk over til et økologisk landbruk, og vi var på besøk hos en av dem Domaine Des Aspras (francetvinfo.fr, 2013). 

Foto: Klatring i på Vallon Sourn

I Correns var vi på klatrefeltet Vallon Sourn som består av hele 236 ruter. Feltet inneholdt klatring for de fleste nivåer med klippeklatring på kalkstein. Kalksteinen er en bløt stein og regn og været har opp igjennom tidene formet det karrakteristiske utseende på fjellet (Bugada, 2010). Det at vannet lett former kalkfjellet fikk vi besøkte en turistattraksjon i Verdon. Der ligger europas største canyon, og vi  gikk gjennom fra nord til sør. 

Foto: Grand Canyon du Verdon  

Da vi var i Correns var det villsvinjakt. Den lille landsbyen bar preg av dette med jegere som styrte rundt, og lyden av skudd. En da da vi gikk hjem fra klatrefeltet kom vi forbi en garasje hvor jegerene drev og flådde og parterte dagens fangst. Vi fikk lov til å komme inn å se på dyrene og hvordan de parterte dem. Den siste dagen i Correns fikk vi også endelig smake på villsvin. 







Kilder:

Bugada, 2010.

denstoredanske.dk, 2014. Mistral. Lest 6.10.2014 fra: http://www.denstoredanske.dk/Geografi_og_historie/Geografi/Naturgeografi/Vejrf%C3%A6nomener/mistral 

francetvinfo.fr, 2013. VIDEO. Correns, le premier village français (presque) entièrement converti au bio. Lest 6.10.2014 fra: http://www.francetvinfo.fr/economie/commerce/video-correns-le-premier-village-francais-a-produire-du-100-bio_418763.html

Veiledertur

Det var høst i Sogndal og to studender fra tredjeåret bachelor friluftsliv skulle ha med seg seks studenter fra første og andre året. Tiden var inne for at vi skulle ta med oss nye ansikter ut på tur, inn i basisfriluftslivet. 

"Friluftlivsveilederens oppgave er å samle gruppen omkring de situasjoner, momenter og problemer som vi kan lære noe av, og gjøre disse momentene tydelige" (Horgen, 2010;25). 


Vi planla en "lavterskel" tur da vi ikke kjente gruppa og da det kunne tenkes at de hadde svært ulik turerfaring. Målet for turen var basisfriluftsliv, med gapahuk og matlaging på bål og i kokegrop. Det at gruppen er liten fører til at alle må være deltagende, noe som er gunstig både med tanke på sikkerhet og læring (Horgen, 2010). Gruppa bestod av både idrett og friluftslivstudenter så derfor var det ulike erfaringer i gruppa.

Vi som veiledere hadde for det meste en deltagende rolle, men rollen var dynamisk av og til mer autokratisk (Priest & Gass, 2005). Vi fordelte oppgaver slik som ansvaret for orientering fra a-b, og var med å veilede når de var usikre og henviste seg til oss. Noen oppgaver som skulle gjøres skjedde av seg selv, mens andre ganger måtte vi igangsette. For eksempel vedhogging der noen er ivrige og gjør dette på eget initiativ mens andre ser ikke at dette må gjøres. Det kan ha samenheng med erfaringsgrunnlaget.

Vi fikk intrykk av at gruppen var vandt med å gå opp på fjell, da som treningsform eller tur. Derfor gikk vi en dagstur opp på en topp, hvor de fikk orientere seg opp. Friluftsliv er en god sosial arena, og denne turen var en fin mulighet til å bli kjent på tvers av årstrinnene (Tordsson, 2010). På denne måtene fikk elevene muligheten til å utveksle erfaringer, gode opplevelser og gode tips.

Evaluering og oppsummering i etterkant av turen er viktig for å få innspill og refleksjoner over turen med tanke på læringssituasjoner og veilederrollen (Horgen, 2010). Derfor hadde vi en runde med gruppen mot slutten av turen, hvor vi spurte hvordan de hadde opplevd turen. For mesteparten av gruppen var dette med basisfriluftsliv under en gapahuk og mat på bål nytt, men de hadde fått en god opplevelse. De mente også at en deltagende lederstil passet godt til denne typen tur (Prist & Gass, 2005). Gjennom evaluering ble også vi enda mer bevisste på hvilke type lederstiler vi hadde benyttet, og tok disse erfaringene med oss videre. 

Kilder:

Horgen, A. (2010). Friluftlivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Priest, S. & Gass, M. A. (2005). Effective leadership in adventure programming. Champaign: Human Kinetics.

Tordsson, B. (2010). Friluftsliv kultur og samfunn. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS.

Kystkultur

Friluftlivs studentene fra Hoyskolen i Sogndal skulle endelig ut til kysten, gjennom fjorden med brakkvann dro vi med ferge ut mot Solund. Kommunen ligger ytterst i Sognefjorden, og der skulle vi møte Roar Moe kongen av Litle Færøy. På forhånd hadde vi blitt fortalt at dette var en mann som var opptatt av tradisjoner, og at han hadde vært med i NRK serien "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu". Med dette i bakhodet var vi veldig spente på denne mannen og plassen vi skulle møte.

Foto: Lena Straume ved brygga til Roald Moe

På Litle Færøy Roald Moe alene, men med tyve engasjerte studenter løpend rundt blir det fort livlig. Roald ville fortelle oss om kystkulturen her ute i Solund, og vi blir raskt lutter øre da han engasjert forteller. Han viser frem gamle færinger som han har satt i stand, og vi tar årene fatt og ror ute på sjøen. Båten som vi sitter i har seks årer, så det krever samarbeid og god takt. 

Foto Jostein Amlie Authen av et av naustene der Roald oppbevarer båtene sine

På øya disponerer Roald minst fem forskjellige Nordfjordbåter, gammel og ny i forskjellige størrelser. Båtene representerer transportmdler tradisjonelt fra Vestlandet. Færingene var et vanlig fremkomstmiddel helt frem til rundt 1950 da de ble erstattet med motorbåter (Hansen, 2009).

Foto: Jostein Amlie Authen av en færing.

Alt landskap som vi mennesker har påvirket kan på en måte kalles kulturlandskap. Men det er vanlig å bruke begrepet kulturlandskap om steder som  tydelig viser spor etter menneskelig aktivitet og liv (Bjerkely, 2011). Slik som for eksempel bosteder. Roar tar oss med på noen små øyer ved Litle Færøy, der vi får se spor etter menneskelig aktivitete. Vi ser spor etter bosteder og etter jordrift.

Øyene i Solund bærer preg av masse vær. Det er relativt lite vegetasjon, sammenlignet med østligere kystområder, men i le sidene er det frodigere. Vind og bølger kommer fra havgapet i vest, og nordvestlig vind er den dominerende vindretningen. Dette kommer av jordrotasjon og havet. Dette medfører også endel bølger da det er vinden som bygger bølgene opp (Bjerkly,2011). 

Foto: Jostein Amlie Authen av Litle Færøy og det værutsatte landskapet rundt.

Når vi vandrer rundt på disse småøyene i Solund forteller Roald hvor det har vært bosetning. Og han forteller at det å ha ly fra været var den viktigste forutsetningen for å bo her ute. Det er spor etter bygninger i ei lita kløft, der det ligger en steinblokk som tredje vegg. "Her bodde de fint" sier Roald, de brukte omgivelsene godt og behøvde bare å bygge en vegg og tak. 

Roald Moe er opptatt av å formidle gammel kystkultur og det enkle gode liv med enkle midler. Gjennom aktiviteter som seiling, roing og fiske, får hans besøkende være i konteksten og dette er en god måte å formidle tradisjonene (Hansen, 2009. Det er viktig at vi har slike som Roald, som både er opptatt av å ta vare på den gamle kystkulturen men samtidig bruker masse tid på å dele historiene.

Kilder: 

Bjerkly, H. J. (2011). Norske naturtyper -økologi og mangfold. Oslo: Universitetforlaget.

Hansen, K. (2009) Roar Moe har blitt tildelt to priser for sitt arbeide i ytre Sogn, hvor han bor alene på en øde øy og skolerer ungdomi tradisjonell båtbygging og kystkultur. Lest 28. 11.14 og hentet fra: http://www.roarmoe.com/Pages/RoarinthePress.aspx 

Buldring

Hva:
Ordet buldring kommer av det engelske ordet "boulder" som betyr kampestein. Buldring betyr altså klatring på kampesteiner, men har blitt et utrykk for klatring i lav høyde. Buldring går ut på å løse bevegelsesproblemer rett over bakken uten tau (Trondstad, 2005).

Fra å være en treningsform har buldring utviklet seg til å bli en egen sport. Det arrangeres egne buldrekonkurranser, og det er laget egne graderingssystemer (Trondstad, 2005). Slik som i Sogndal, da det er buldrecup en gang i måneden (SogndalKlatreklubb.no).

Hvordan:
Buldring drives på kampesteiner, men det er også veldig fint å buldre nederst på en fjellvegg eller innevegg, eller buldrevegger innendørs. Med bevegelse i sentrum og klatresko og kalk som hjelpemiddler kan en leke seg.

Etter bare få flytt kan en komme opp i litt høyde, noe som medfører risiko. Ved buldring bruker vi andre sikringsmiddler enn i klatring på tau. I innendørs buldrevegger er det tjukkaser på bakken, men når vi er utendørs tar vi med egne matter slik at vi kan dempe fall. Buldrematter er små og bærbare, og legges der buldreren sannsynlig vil falle. Vi må også unngå at buldreren kan falle på steiner, eller andre "ubehagelige" gjenstander. Derfor bruker vi også en skikrer i buldring. Sikrerens oppgave er å "spotte" buldreren, og ved fall føre eller dempe personen ned mot matten. "Spotting" vil si og aktivt følge buldreren med både blikk og hevede armer.  Når man ser at buldreren er i ferd med å glippe, styrer sikreren buldreren ned mot matta ved å ta tak i hoftene.(Trondstad,2005)


Hvorfor:
Buldring er en veldig fin treningsform til klatring. Det gir godt teknikkgrunnlag, da en kan øve bevegelse på ruter som inneholder de momentene en er svakest på. Personlig syntes jeg det er god trening i å planlegge klatringen, da buldrevegger er kortere. Det blir derfor enklere å visuallisere i en mindre skala. 



Kilder:

Sogndal Klatreklubb (u.å.) Inneklatring. lest 23.11.14 og hentet fra: http://www.sogndalklatreklubb.no/04042013/index.php/2013-02-20-04-56-12/inneklatring. 

Trondstad, S. (2005). Innføring i klatring. Oslo: Akilles.